Å ha en frisk og funksjonell kropp er noe mange av oss tar for gitt: å gå eller løpe uten problemer, å stå i 10 minutter uten å få smerter eller å lage mat uten å måtte sitte… Med Plantar Fascitt blir livet alt annet enn funksjonelt og enkelt.
Kanskje du har hørt om lidelsen før? Eller er det muligens et nytt begrep for deg? La oss ta en kort titt på hva Plantar Fascitt er:
Plantar fasciitt er en irritasjon som utvikles i området til senefestet på fremsiden under hælen. Over tid kan dette bli meget plagsomt i form av smerter og nedsatt funksjonsevne. Typisk for plantar fasciitt er at smertene varer i lange perioder. Dette varierer fra individ til individ, men det er ikke uvanlig at smertene vedvarer mellom 6 til 24 måneder.
- Fysioterapeut Nicolai van der Lagen ved ART Norge Klinikken
Det er en betennelsestilstand i senen under foten som kalles plantarfascien. Senen er festet på fremsiden av hælbenet og går i vifteform frem mot tærne. Lidelsen skyldes i stor grad overbelastning av festet på hælbenet, da enten i form av hopping, løping, gange eller stilleståing på hard underlag og/eller i kombinasjon med dårlig fottøy. Er man i tillegg enten hulfot, plattfot eller overvektig er man ekstra utsatt. Ellers virker det ikke som det er noen typiske målgrupper som er mer utsatt for lidelsen enn andre. I noen få tilfeller forblir faktisk også lidelsen kronisk – men det er heldigvis svært sjelden, i følge Ortopediingeniør Torben Tejlgaard ved NOF Ortopedisk Klinikk.
Så hvordan er det å leve med lidelsen?
Jo, det skal jeg fortelle deg. For det mange ikke vet er at jeg selv har vært plaget av Plantar Fascitt siden Oktober 2009. Og mange vet fortsatt ikke hva det dreier seg om eller hvordan man blir påvirket av det. Man ser jo tilsynelatende frisk ut – så hvordan kan man være så plaget da? Virkeligheten er en helt annen.
Det startet med milde smerter når jeg stod eller gikk på jobb som personlig trener og instruktør. For å avlaste byttet jeg ofte stilling på føttene når jeg stod, og stod gjerne kun på tærne eller utsiden av føttene. Alltid med gode og nye joggesko med bra demping og oppbygging bak. At gulvet var betong med belegg på i mange av timene hjalp ikke på problemet. Hunden min måtte jeg slutte å gå tur med og erstattet det med lek i hagen i stedet. Etter å ha fortsatt slik og det gikk et par måneder begynte smertene å sette seg også i hofteledd, nettopp fordi det ble feilbelastet pga dårlige fotstillinger mens jeg var på jobb. Dette slapp opp ved hard og god idrettsmassasje, men smertene under føttene var like “herlige”. Men man vil jo gjerne fortsette i jobben sin som man elsker, og trosset derfor smertene i flere måneder. Samtidig fikk jeg massasje jevnlig både under føtter og ved hoftene for å stagge det verste og løse opp. Jeg skulle ikke “legge meg ned” og gi opp!
Min egen trening ble dårligere (styrketrening) – motivasjonen falt – å presse seg til utmattelse når du var utmattet av smerte før oppstart ble utenkelig. Likevel ble det trent og de gangene jeg presset meg maksimalt ble jeg kvalm, svimmel og generelt uvel. Det hang jo også sammen med hormonbalansen som var feil pga prolaktinomet jeg hadde i hypofysen (godartet svulst i hjernen). Sykemelding i forbindelse med medisinering og behandling av svulsten på nyåret gjorde at jeg fikk avlastet bena/føttene og jeg tenkte med en gang at jeg var kvitt problemet og kunne starte på jobb igjen 100%. Jeg øynet et håp!
Håpet ble imidlertid knust etter bare første arbeidsdag på kun 5 timer. Smertene var ikke til å holde ut. Jeg kunne ikke legge føttene ned på madrassen da jeg la meg for kvelden. Eneste måten å få sove på var å ha bena på pute slik at føttene lå i løse luften uten noen som helst form for trykk eller berøring. Jeg måtte rett og slett trappe ned på antall timer med kunder i uken for å klare meg gjennom arbeidsdagen. I tillegg forsøkte jeg så ofte jeg kunne å sitte under timene der det falt seg naturlig – øvelser på gulvnivå osv. Jeg måtte også sitte på barkrakk ved siden av tredemølle osv når jeg hadde kunder som skulle presses på kondisjon. Litt av et syn tenker jeg!
Men tross korte arbeidsdager på kun 3-4 timer, total omlegging av egen trening (kun ikke-vektbærende øvelser til oppvarming – typ sykling og roing, samt kun sittende eller liggende styrkeøvelser), så mye sitting som mulig hjemme med bena høyt og føttene utenfor pute, utallige fysikalske behandlinger med trykkbølge, laser, ultralyd, varme, massasje, akkupunktur osv, så var smertene til stede 24 timer i døgnet!
Smerter gjør noe med deg. De bryter deg ned psykisk. Mon tro hvorfor tortur er så effektivt? Humøret blir vanskeligere å holde oppe - all energi man har blir brukt på å undertrykke smertene når man er på jobb og skal gi positiv energi til andre. Å handle middag på vei hjem, for så å bli sittende gråtende fordi man har så store smerter at man ikke klarer å stå eller gå det lille som trengs for å få laget maten, er unektelig vanskelig å tro for en som ikke har opplevd de samme smertene. Å nesten bryte sammen når du blir spurt om å ta ut av oppvaskmaskinen…fordi du lever med konstante sterke smerter og ikke orker tanken på å forverre dem. Det er utrolig tøft og vanskelig når dagligdagse gjøremål man tar for gitt blir en byrde å utføre – en umulig oppgave. Spesielt når man elsker å være aktiv og hater å sitte stille!
Treningen og støtte fra de aller nærmeste (som selv de måtte bruke lang tid på å forstå hvor ille og plagsom lidelsen faktisk er) er det som har holdt meg oppe – i tillegg til alle de menneskene jeg hjelper via online personlig trening i Gympartner, når jeg nå mest sannsynlig ikke kan være “aktiv” pt på en stund. Å vite at jeg hjelper andre med deres trening og kost og at jeg gjør noe meningsfylt mens jeg “sitter på ræva” er en veldig god følelse. Treningen er også utrolig deilig – selv om jeg ikke får gjort alt jeg kunne ønske (det blir stort sett kun 4 sett med knebøy av vektbærende øvelser i uken – og da skal det ikke gjøre vondt før, under eller etterpå) – men treningen “frir” meg litt fra smertene. Faktisk så har det i lang tid kun vært under den ene timen med trening hvor jeg har vært smertefri pga utsonding av endorfiner, kroppens egen smertelindring.
Prognosen for å bli frisk er relativt bra, men det er kun en ting som ser ut til å hjelpe så langt: avlastning. Videre er det bare å ta tiden til hjelp. Jeg har hittil vært plaget i underkant av ett år. De aller fleste blir bra i løpet av 6-24 måneder, men det forutsetter at man tar hensyn til kroppen og unngår all aktivitet eller gjøremål som fremprovoserer smerter. Trening er BRA, så lenge du tilpasser den og unngår aktivitet som gjør vondt! Det finnes et hav av ikke-vektbærende øvelser og øvelser hvor du sitter eller ligger og unngår belastning på føttene.
Dessverre er det fortsatt ofte sånn blant folk: “Hvis du ikke ser syk ut, så er du heller ikke syk…”. Man blir sett på som en hypokonder i mange tilfeller, og spesielt hvis du trener og er syk samtidig! Hadde flere tilpasset treningen sin og fortsatt med trening under en sykdomsperiode, så er jeg sikker på at flere hadde blitt friske og/eller raskere friske. Hvis du føler deg truffet nå, så bør du kanskje tenke deg om to ganger neste gang du “setter i bås” eller prater nedlatende om en person som faktisk lider av en plagsom sykdom UTEN å se syk ut. For det går faktisk an!
linemarion Diverse, Trening behandling, betennelse, fot, fysioterapeut, fysioterapi, føtter, kropp, lidelse, ortopedi, personlig trener, plantar fascitt, plantarfascien, smerter, Trening
Bortover på treningssentrene yrer det av personlige trenere om dagen – de bare venter på å ta fatt på kundenes “feriekilo” som skal av etter en kanskje litt for lat sommer. Noen av dem er mer opptatt av å hilse på alle andre som er innom senteret mens de trener en kunde, mens noen igjen liker best å se på seg selv i speilet. Og selvfølgelig er det mange utrolig dyktige pt’er der ute. Poenget er – det varierer voldsomt på kvalitet og yrkesstolthet! Jeg har faktisk observert andre pt’er la kunden sin kjøre med direkte skadelig teknikk fordi de var mer opptatt av å være “på hils” med alle rundt. Noen har sagt til meg, da jeg selv jobbet som aktiv pt på senter: 
Etter andres oppfordring valgte jeg likevel å gjennomføre dietten, selv om jeg bare hadde 5 uker på meg. Formen var helt grei – men jeg manglet de siste 2 ukene jeg hadde mistet. Men ikke så ille at det ikke var godt for noe. Jeg slang med med i Bodys Omslagstävling (fitness & kroppsbygger blad i Sverige – som også er ganske utbredt her til lands) i siste liten og ble plukket ut som finalist med fotoshoot i starten av Oktober i Stockholm! Wii! 
Pleier alltid å sove med det så slipper jeg så mye farge i sengetøyet. Det går jo bort, men ser bare ikke så appetittelig ut. 
