Line Marions treningsblogg!

Tenk – 2 år er gått allerede fra vi giftet oss! Det er ikke så lenge, men tiden har også gått utrolig fort – samtidig har det skjedd mye på de to årene!

23. august 2008 giftet vi oss i Moss kirke, etter drøye 6 år sammen. Det var en utrolig koselig dag: alt gikk som det skulle og feiringen var perfekt – i hvert fall for oss! Rett etter bryllupet (dagen etter for å være eksakt) stakk vi av gårde 2 uker til Brasil. Åh, som jeg lengter tilbake! Atmosfæren, laidback strand/kiteliv, nypresset juice til frokost, pannekaker til lunsj…Mmmm! Det var noen herlige dager! Første uken var vi i Cumbuco, som er et kiteparadis uten sidestykke. Dagen bestod stort sett av frokost, et par late timer i sol eller basseng i påvente av vinden som kom stort sett klokken 10 hver dag. Deretter et par timer på vannet avbrutt av lunsj, for så å fortsette frem til kl 17 hvor vinden stort sett avtok. VIL tilbake!!!

Men etter late dager kom hverdagen med husoppussing til tusen, samt at jeg var for fullt tilbake i jobb hos min tidligere arbeidsgiver etter et avbrekk og utfordringer i Oslo. Oppussingen pågikk så og si hver kveld og hele helgen, så utover det, jobb og litt trening var det ikke mye liv ved siden av. Det meste skulle gjøres fra ytterst til innerst. Etter 1/2 år var vi så og si i mål og flyttet inn i eget hus!

2009 var også året hvor vi begynte å leke med tanken på Gympartner. Mye tankevirksomhet og arbeid med å få systemene og websiden oppe tok mye av fritiden, men er det gøy og man er engasjert så gjør det jo ingenting! Jeg følte jeg trengte flere utfordringer enn de jeg fikk på jobben ellers – slik ble Gympartner et perfekt prosjekt!

Men noen ganger skal man ikke “be” om utfordringer. For høsten 2009 kom de på rekke og rad. Først fikk jeg konkurransedietten spolert av svineinfluensa – lå rett ut i 2 uker. Etter andres oppfordring valgte jeg likevel å gjennomføre dietten, selv om jeg bare hadde 5 uker på meg. Formen var helt grei – men jeg manglet de siste 2 ukene jeg hadde mistet. Men ikke så ille at det ikke var godt for noe. Jeg slang med med i Bodys Omslagstävling (fitness & kroppsbygger blad i Sverige – som også er ganske utbredt her til lands) i siste liten og ble plukket ut som finalist med fotoshoot i starten av Oktober i Stockholm! Wii!

Videre ble høsten og vinteren veldig todelt følelsesmessig. Jeg begynte å få smerter når jeg var på jobb – etter å ha stått lenge og gått på hardt underlag (til tross for dyre, gode sko og såler). Men så sta som jeg er så trosset jeg smertene og fortsatte jobben i samme tempo som før. Jeg visste også at min arbeidsgiver mislikte sterkt folk som sykemeldte seg – så jeg bet tennene sammen og gjorde jobben min. Begynte etterhvert å ha litt kreative stillinger når jeg stod – litt på tærne, litt på innsiden av føttene osv. Som jo igjen gjør at smertene forplanter seg videre til hofteledd. Samtidig med alle disse smertene var jeg hele tiden sliten, trøtt og ble kvalm hvis jeg trente. Noe var galt…

Og jeg hadde rett – det var slik utredelsen av hormonverdier etc. startet – med svar om at verdiene var for høye og at jeg måtte til videre utredning av hodet… Omtrent samtidig fikk jeg vite at jeg hadde vunnet forsidekonkurransen og coveret på januarutgaven av Body – jeg prisgav meg lykkelig for at de bildene hadde blitt tatt allerede i Oktober! Det var et godt “plaster på såret” og jeg er fortsatt utrolig takknemlig for alle som stemte meg fram! En utrolig opplevelse opp i alt annet! Og det gav meg styrke!

Dagen før nyttårsaften 2009 fikk jeg svaret – jeg hadde en godartet svulst i hodet, som straks måtte behandles. Heldigvis var det en type som kunne behandles med medisiner, men piller er ikke alltid en dans på roser! Smertene ellers i kroppen avtok heller ikke, og jeg ble også utredet for revmatisme pga leddsmertene, men uten funn. Behandlingen av svulsten gav meg i hvert fall et par måneder ro hvor jeg stort sett lå i sengen eller satt. Pillene hadde enorme bivirkninger – verden snurret rundt bare ved å reise seg, eller bøye seg ned. Kvalme, trøtthet – hverdagen var i det hele tatt mildt sagt en kamp. Noen dager ble jeg i sengen.

All hvilen gjorde imidlertid at de voldsomme smertene i føttene føltes vekk, og jeg gikk på med friskt mot i mars igjen. Men til min store fortvilelse kom smertene tilbake etter kun et par timer stående på jobb. Etter mye utredning og vurdering fikk jeg diagnosen Plantar Fascitt som jeg har skrevet om tidligere. Utfordringene skulle ingen ende ta virket det som! Men jeg fortsatte så godt det lot seg gjøre – jeg har jo alltid hatt god arbeidsmoral og tenker alltid på mine kunder og arbeidsplassen først.

Så kom gladnyheten: Vi skal bli foreldre! Heldigvis finnes det noe rettferdighet her i verden – det føles i hvert fall slik – for svangerskapet har gått så og si smertefritt! Ingen kvalme, minimalt med vondt i bekken o.l., lite halsbrann eller andre problemer. Hadde det ikke vært for de hersens føttene, så hadde alt vært bra!

Nå 2 år etter venter vi vårt første barn innen 12 uker. Og jeg gleder meg til å nok en gang prøve ut ulike behandlingsalternativer før siste utvei er operasjon av føttene når svanerskapet er over. En smertefri hverdag er alt jeg ønsker meg!

Gratulerer med dagen mannen min – vi har jammen meg vært gjennom mye disse to årene! <3